i små, ydmygende sejre.
Jeg lærte at holde en kop uden at tabe den. At knappe en skjorte med min eneste gode hånd. At udtale visse ord uden at min mund forvrænger dem.
En energisk ergoterapeut, Mercy, klappede endda én gang, fordi jeg havde taget tre skumblokke og smidt dem i en skraldespand.
“Det er stort, Rachel.”
Jeg stirrede på blokkene. “Jeg plejede at spille Liszt.”
Hun gav mig et trist smil. “Jeg ved det.”
Meddelelser
Nej, det gjorde hun ikke. Ingen vidste det.
I starten kom Daniel hver dag.